Muntlig fortellerkunst

Dette får meg til å tenke på våre folkevenetyr.
Stadig vekk diskuteres kjønnsrollene i folkeeventyrene – altså hvorfor er prinsesser blåøyde passive vesener som venter på Askeladden skal blåse støvet av dem. Men ennå kjenner jeg ikke til at rasismen som finnes i de vestlige folkeeventyrene, enten det som en undertone eller helt direkte, blir diskutert. I folkeeventyret ”Tre sitroner”  hos Asbjørnsen og Moe beskrives den onde kokka på denne måten: ”den stygge, svarte kokketøsa” og senere sies det: “men alt de vasket og pyntet henne, svart og stygg var hun, og det ble hun værende og.”

De verste eksemplene finner du i 1001 natt – hvor rasismen er direkte uttalt.

De er nok mange grunner til at folkeeventyrene er nedtegnet på den måten. Problemet er når folkeeventyrene fortelles i et skriftssamfunn. Teksten blir bokstavelig og pugget og fremført uten å tenke på den kulturelle konteksten den engang ble fortalt og den konteksten den fortelles i nå. Videre, det vitner også om at et folkeeventyr ikke er beregnet på å leses opp, men fortelles slik at den adapteres til den situasjonen den fortelles i. Studentene går ofte i den tabben, de forteller slik de leste fortellingen uten å tenke på at en rasistisk undertone eller lignende kan være tilstede. De er ikke rasister, men de forstår ikke virkningen av det munlige ordet og hva slags assosiasjoner det kan gi lytterne.

Man kan si at lufta helt tydelig har gått ut av Fortellerklubben Fableaktig . Det var ikke den stemningen å komme dit som det har pleid å være. De som hadde ansvar gjorde sitt beste, men engasjementet var nok borte. For eksempel mat – de har pleid å sørge for mat – ikke denne gangen. Dermed fikk vi ikke spist mellom 1500 og 7 neste morgen da vi var på flyplassen. De hadde heller ikke byttet ut informasjon på plakater, så en gammel forestilling med en annen forteller sto annonsert der.

Konserten gikk greit den. Sindre introduserte og avsluttet det hele, men da han skulle fortelle om at dette var siste forestilling i Fortellerklubbens regi, ble det en så trist stemning at Pernille måtte avslutte med en humørfylt slått.

I ”Åpen mikrofon” kom det noen fine fortellinger. EN kvinne fortalte om den gangen hun arbeidet som ekstra vakt/securita på flyplassen. De var blitt kjørt på sikkerhetsrutiner.  Under vaktene måtte de bytte på hvem som satt og så på skjermen, hvem som sjekket bagasjen også videre. Så var det hennes runde til å se på skjermen, hun var nervøs og oppsatt på å gjøre en god jobb. Hun hadde gått nøye igjennom kurset og hadde et indre bilde på hvordan ulike ting så ut. Så fokusert var hun at stemmene rundt henne framsto som en lydbakgrunn. Hun kunne  høre vagt at noen sa: ”Bergen is a lovely city”, da oppdaget hun det i håndbagasjen. Hun stoppet båndet, stirret hardt på skjermen – det var ikke til å ta feil av – Hun ropte ut: There is a hair dryer in this handbag – mens hun fortsatt stirret hardt på skjermen og uten å ense hvem som egentlig eide bagasjen. ”Excuse me”, hørte hun en stemme som sa, ”Do you really think that I need a hairdryer?. Hun løftet blikket og stirret rett på Yul Brynner som sto der og strøk over sin blanke skalle.

Om fortellingen faktisk er sann er en helt annen historie.

Apropo dårlig i engelsk - på et kurs i historiefortelling i opplevelsesøkonomien fortalte en av deltagerne om sin manglende engelskkunnskaper. Han hadde fått en gruppe med turister som han skulle ta med ut i en båt. Men før de gikk ombord var han nødt til å forklare sikkerhetsrutinene. Han humpet i vei på noe han trodde var engelsk, tilslutt gikk lederen bort til han og ba han ta det på norsk – de forsto uansett ikke hva han sa.

Men denne er uslåelig.

fra i dag, da studentene på Fortellerkunst fortalte greske myter under et tre.

overraskende mange studenter som har søkt Muntlig fortelling 2. Det er fantastisk, syns jeg som nå drar til Bergen.

kan du si….
Trenger du hjelp med å sende regninger, kan du gå hit.

Vil du sjekke om det har stått noe om deg avisen er dette stedet.

Og trenger du å vite om opphavsrett, går du hit.

Svend – Erik ringte meg i kveld. Han er det lenge siden jeg har snakket med. Jeg vet ikke hvorfor vi mistet kontakten, det bare ble slik. Svend – Erik arrangerte en nydelig turne forsommeren 2001. Meg, han og to svenske fortellere turnerte rundt i Skandinavia, hvor vi fortalte under trær.

Det var en underlig verden å være i, under et tre, og jeg husker det var vanskelig å takle spranget mellom treet og virkeligheten før og etterpå.

Hadde en herlig liten opplevelse når jeg arbeidet i Halden i går. En runde i året er jeg å underviser elevene på drama i Fortellerkunst. Vi gjorde en øvelse kalt ”Her kommer vi” som går ut på at de er delt i to lag og hvert lag skal mime et yrke som de andre skal gjette på. Under øvelsen snudde den ene gruppen ryggen til de andre, de dro ned buksene litt, slik at den øverste delen av rumpa syntes, deretter bøyde de seg litt fremover og mimet med armene. Og hva forestilte de? Rørleggere selvfølgelig – det burde jo være åpenbart med den rørlegger sprekken de viste frem.

Vi ble tatt i mot av den meget hyggelige bibliotekaren Lasse, rommet var i orden, lyd ble ordnet og vannet stor klart. Men vi var egentlig ikke motiverte. Av en tidligere erfaring visste vi at dette ikke var en dag forestilling, i hvert fall ikke beregnet på Mai – du skjønne milde.

Det kom en liten gjeng med lyttere, hvor en stor del var pensjonister. En gammel mann satt på første rad med sitt høreapparat klart, han lo på de underligste steder, sovnet innimellom og var ellers klart tilstede. Tre kvinner fant ut at dette var ikke noe for dem og gikk – hvilket alltid jo er en nedtur.

Noen kollegaer fra Høgskolen hadde tatt turen på Lørdag formiddag og det var jo hyggelig.

Det gikk greit, men ikke storartet. Nå har vi engang til, så er 10 forestillinger om Belle i havn.

Det er mange aspekter i en slik medieskapt historie som berører elementer en fortelling ikke skal befatte seg med. Utenom at det er suspekt at det skapes et medierom for noen man vet vil provosere, uttalelser om en sak som vedkommende ikke har med å gjøre og som vedkommende umulig kan ha ekspertise i. På en annen side er det også betenkelig at vedkommende i det hele tatt uttaler seg om saken. Vi lar oss lure av disse fiktive grep som ikke fører inn nyanser, men som trekker fokus bort fra det det egentlig handler om. Det er et dårlig fortellergrep i jakten på stadig å skape en historie som selger. Tror ”fortelleren” at vi er så dumme at vi ikke selv kan vurdere vårt ståsted og nyansere det grusomme skjer. En fortelling skal alltid fortelles innen for rammen av en naken retorisk situasjon, det vil si en situasjon hvor vi gjenkjenner de fiktive grepene og som ikke har en skjult agenda.

Må det på død og liv stressen fram en historie, fylt opp med fryktens retorikk – djevelen og hans selverklærte advokat skaper en mottager tretthet. Vi glemmer egentlig hvem som er hovedpersonen – den som skal fremme vår empati og sympati og som vi skal gjenkjenne og forløses i gjennom – den som skal gi oss ny viten. Hun har fått en birolle uten replikker.