To dager full trøkk!!!!

I løpet av to dager har vi nå besøkt 4 skoler med Post stillhet. Det tar ikke helt av og jeg kan ikke knekke koden på hvorfor. Ikke det at det går helt skeis, men det treffer lissom ikke og blir ikke en ”høydare”! Ingen av forestillingene går direkte dårlige, men det varierer i stemningstreff.

Første skolen i går hadde en veldig utagerende klasse, noe jeg egentlig liker. Jeg må bruke energi og dette smitter over på forestillingen. Første skolen hadde flotte og engasjerte lærere, som var nedpå. Slik det sikkert ofte må være når man arbeider på en skole med relativt tøft miljø. Jeg syns jeg fortalte OK, men det musikalske fikk lide. Mathilde fikk ikke nok rom og fremsto som mer illustrerende og bakgrunnsmusikk enn en narrativ del. Dette skyldes nok at jeg var tuppa både på grunn av gruppen og at forestillingen hadde hatt en pause. Jeg kuttet forøvrig ut en fortelling og satte inn en ny på et annet sted. I møte med oss var ikke skolen helt forberedt, men det gikk seg til.

Vi stresset videre til neste skole, men ingen av oss hadde tatt ansvar for å finne kart. Stresset var da stort for å finne neste skole.

Vi ble tatt i mot som grever på neste skole. En av elevene hadde gått på kulturvert kurs og vi fikk fat med frukt og mer enn vann nok. Problemet her var scenen og at de kjørte inn flere elever enn det var beregnet. Vi var plassert på en scene som knirket og var altfor høy. Vi mistet den intime kontakten med elevene. Vi kom for sent i gang fordi det tok tid å få elevene på plass. Lærerne var opptatt med å holde ro i blant sine elever. Vi spiste tydelig av andre læreres tid som kom brått inn i rommet og lurte på hvor elevene ble av. Hadde vi har mer nærkontakt med elevene, ville det vært greit for meg å snakke til urolige elever, det gjør jeg gjerne og det har aldri vært noe problem, men nå var vi plassert på en pidestall og til beskuelse for lytterne. Elevene var dessuten mye mer blaserte enn på den første skolen.

Vi ble også tatt godt i mot på første skole i dag. Inspektøren var oppriktig interessert, hadde en tale for elevene før vi begynte og kom med tilbake melding etter forestilling. Han hadde noen innsigelser som absolutt blir tatt godt i mot. Han syns det handlet for lite om stillheten i et klasserom og hvordan jeg begynte å snakke. Noen elever sa at det var bra, men noen fortellinger var for rare.

Siste skole i dag, en nydelig skole, relativt ny skole. Forferdelig klang i rommet. Jeg følte at stemmen min ble altfor distansert. Jeg må bruke mikrofon, som i seg selv er distanserende, men klagen gjorde stemmen min om til et fjernt ekko. Klassene her er de første som hadde forberedt seg, de hadde gjort øvelser og kjente da nesten hele den ene fortellingen. For denne fortellingen er det egentlig nødvendig at elevene kjenner til den på forhånd, for i forestillingen fremstår den som et eksempel på hvordan det kan gå når noen egentlig ikke lytter.

Alt i alt så føler jeg at vi ennå ikke er der!!!

Nedenfor ser du bilder av disse to dagenes rom vi har beveget oss i.