Post stillhet rapport del 6

Post stillhet rapport del 5

Resultat av undersøkelse

Det er nok mange måter å tolke en undersøkelse på, det kan være spørsmålene er stilt feil også videre. Hovedsak for denne undersøkelsen er å få ideer til hvordan man kan nærme seg øvelser og undervisningsopplegg i muntlig arbeid. Her vil jeg gå igjennom den samlende undersøkelsen, men det finnes mange variabler skoler imellom. Det er heller ikke alle de besøkte skolene som deltar i undersøkelsen. To skoler kommer utenfor selve DKS forestillingene, men de er likevel tatt med. Den ene skolen fungerte som en ”prototyp” på den skriftlige undersøkelsen og den andre hadde jeg samtale med.

Det var 398 elever, hvorav 207 var gutter som deltok i selve den skriftlige undersøkelsen. Elevene var i aldersgruppen 12 – 15 år, med hovedvekten på 14 år. Generelt kan jeg si at guttene var mer negative til forestillingene enn jentene.

Hva anser de for å være en muntlig aktivitet, hvilke utfører de selv og er de bevisst sine virkemidler? Når de krysset av for hva de anså som muntlige aktiviteter var det diskusjon som skåret høyest. Det var altså en dialogisk struktur og jeg tror at det ligger et stort potensiale i en slik form for muntlig aktivitet. Av hvilke muntlige aktiviteter de selv har gjennomført i skolen skårer også diskusjon høyest.

Hva de mener er en muntlig aktivitet	Hvilke de gjennomfører i skolen	Hvilke de gjennomfører utenfor skolen
Diskusjon	Diskusjon	Samtale
Debatt	Foredrag	Diskusjon
Samtale	Opplesning	Dialog
Foredrag	Rollespill	Tale
Rollespill	Debatt	Fortelling
Tale	Samtale	Opplesning
Opplesning	Fortelling	Rollespill
Dialog	Dialog	Gjenfortelling
Fortelling	Gjenfortelling	Debatt
Gjenfortelling	Tale	Monolog
Monolog	Referat	Foredrag
Referat	Monolog	Referat
Annet	Annet	Annet

Det er interessant at det er en dialogisk muntlig aktivitet som skårer høyest, selv om det nok er denne formen som er vanskeligst å vurdere. Den britiske pedagogen Teresa Grainger mener at ved for mye vektlegging på tale og andre monologiske strukturer i muntlig aktiviteter vil elevene bli flinke til å iscenesette seg selv, men det kan gå utover læringen. Framstillingen blir det viktige, og ikke innholdet. Samtale derimot knyttes direkte til tanken:

”As one of the primary technologies of thought, talk helps pupils order and reorder their thinking, reason and problem solve, enabling them to take an active and reflective role in their own learning, and in school ’ all lessons include, and largely depend upon oral and written communication.’” (Grainger: 1999, s. 59)

Det er viktig at diskusjonen foregår elevene imellom. Ved tilstedeværelse av en lærer eller voksen blir dialogen lett en monologisk dialog, hvor læreren dominerer. (Hertzeberg:1999,s. 61) Det samme er observert blant små barn, språket er mye mer lekende og utprøvende barn i mellom, enn når den voksne er tilstede, da blir språket straks mer beskrivende og fortellende. Utover at det foregår en faglig læring i samtalen, foregår det også en sosialisering. (Hertzeberg:1999, s. 69)

Av monologiske aktiviteter er foredrag noe de bruker hyppigst i skolen. Foredrag er en muntlig framstilling av et visst emne. Kunnskap om klassisk retorikk ligger til grunn for mange monologiske muntlige framstillinger. Retorikk har blitt regnet som sentral i den muntlige verden, men har vært avhengig av en skriftlig verden for å kunne tilblives. Retorikk er en kompetanse. Men det er viktig at det skriftlige ikke blir rammen for det muntlige. Det muntlige ordet har eller hadde engang kraft, øyeblikkets kraft, med mulighet for stor ettervirkning. I antikken var det det muntlige som gjaldt og det skriftlige var ikke til å stole på. For hvem kunne stole på noen som sto med store papyrusruller, som dessuten i seg selv var umulig å håndtere. Skulle man bedrive sensur, ble taleren sendt i eksil. Den som behersket det muntlige, gjerne kombinert med evne til å huske og forvalte minner, var et maktmenneske. Det muntlige i dag har ikke mindre kraft og makt, men kunnskapen om det er forbeholdt noen få mennesker. Det skriftlige har overtatt mange av de muntlige oppgaver. Skjønt skriftspråket har vært en lang og krevende oppfinnelse. Den norrøne guden Odin hang opp ned i et tre, i ni netter for å forstå og lære runetegnene – kanskje et godt bilde på hva mange barn må igjennom når de skal lære seg å lese og skrive. Det muntlige ordet er skremmende. På den ene siden har du det flyktige ved det muntlige ordet. Du kan aldri ta det tilbake for å endre det, men du kan håpe på at det går i glemselens intethet. Du har heller ingen enerett på det muntlige ordet. For å illustrere det muntlige ordets kraft skal jeg kort gjenfortelle en historie. Den handler om en kvinne som såret dypt en annen ved å komme med en urettmessig muntlig anklage. Kvinnen angret, men ingenting så ut til å rette opp det som hadde skjedd. Hun gikk til en vismann for å søke råd. Vismannen ba henne dra hjem, slakte en høne og ribbe den. Hun skulle ta fjærene og komme tilbake til han. På veien skulle hun strø fjærene utover. Kvinnen så gjorde. Da hun igjen kom til vismannen, ba han henne om å snu og gå hjem igjen og på veien skulle hun plukke opp fjærene hun hadde kastet. ”Men det er helt umulig å plukke opp alle fjærene! De er jo tatt av vinden.”, sa kvinnen. ”Nettopp”, sa vismannen, ”det samme er det med de ordene du lot slippe ut av din munn.” Skarpe og ofte urettmessige muntlige uttalelser ligger der som gammelt slam i den ene hjernehalvdelen og dukker innimellom opp som gjengangere. Det kan skyldes at det på den andre siden er stor sløsing av det muntlige ordet. Vi er omgitt av verdener med ”bla bla bla”. Det muntlige språket er mindre ordrikt enn det skriftlige, men konstant i bruk som aktive handlinger og passivt fyll. Stillheten oppleves som fryktelig og den må fylles med noe. Men stillheten er helt essensiell for at det muntlige ordet skal ha sin virkning.

Studentene arbeider med å levendegjøre det muntlige språket i hele sitt vesen. Det muntlige ordet har kropp og bevegelse, og en slags nødvendig estetikk. For det som i dag fremstår som det muntlige ordets estetikk, var engang, før skriftspråket fikk overtak, rent tekniske redskaper som taleren eller fortelleren trengte for å huske historien. Rytmer, rim, kontraster, ordlek og ordpill var hjelpemidler for å huske. På veien mot vårt moderne samfunn fikk rytmene og rimene en symbolverdi før de ble estetiske valgmuligheter. Rytme, gjentagende poesi og spesifikke formuleringer var i en periode symbol for engelens språk. Ved å bruke dette språket oppnådde man harmoni.

Referat skårer lavt over det hele i undersøkelsen, hvilket ikke er underlig, da den ofte referer til en skriftlig handling. Referat betyr gjengivelse av et innhold. Men det er også et verktøy fortelleren bruker for å korte ned deler av en fortelling. Referat har en forbindelse med temporalitet, det vil si tidsperspektivet forkortes. Et referat kan brukes på mange måter. Det skal være kort. Men det ligger krav i et referat (Hertzeberg:1999,s. 31). Formidleren skal bruke sine egne ord, så vedkommende må være fortrolig med materialet.

Elevene mener at engelsk er det faget hvor de er mest muntlige. Den danske pedagogen Mads Th. Haugsted bemerker i artikkelen ”Sprogfagene og det mundtlige rum” at det fokuseres på det muntlige i fremmedspråk fagene, men svært lite i morsmålet (her dansk). Fra egen skolegang husker jeg det nitidige arbeidet med å uttale engelsk, tysk og fransk. Haugsted sier videre at det er tre utgangspunkt som kan ligge til grunn for undervisning i det muntlige. For det første har du retorikken – et muntlig materiale som har en hensikt. Produsenten av materiale har en hensikt med det hun uttaler. Det andre er pragmatikken – som tar for seg relasjonene i det muntlige, interaksjonen mellom partene. Det tredje er dramatikken. Han tar direkte tak i de elementer som konstituerer drama og teater – figur, rom og fabel eller forløp som han kaller det og gir eksempler på hvilken funksjon dette kan få i et muntlig arbeid.

Matte er et av de fagene hvor de mener de er minst muntlige, kroppsøving er aller lavest. Matematikken er vanskelig å bruke i en muntlig aktivitet. Det bygger ikke på empiri og kulturerfaring. (Nyrnes. 2002, s. 103)

Det er klasserommet det rommet de gjennomfører sine muntlige aktiviteter i. De fleste står når de er muntlige. Hvilket er underlig når de krysser av diskusjon som den muntlige aktiviteten de fleste gjennomfører. Men å stå og formidle noe muntlig må oppleves som dramatisk. De fleste er bevisst både stemmebruk og kroppspråk, og har brukt en eller annen form for kostyme, eller musikk som hjelpemiddel. Jeg mener at når man begynner med muntlige aktiviter skal man ikke gjøre det stående. Å ha kontroll over både stemme, innhold og kropp samtidig bør øves opp. Elevene nevner også andre rom som de opptrer i, men jeg tror at det her ligger det et uutnyttet potensiale til å bruke muntlige aktiviteter variabelt faglig og romlig sett. Ved å være aktiv muntlig i ulike rom kan man opparbeide en bevissthet rundt kropp, stemme, konsentrasjon og fokus.

Det er ikke mange elever som syns det er helt greit å ”være muntlig”, 86 stykker har ikke problemer med dette. De fleste blir nervøse og er redde for å dumme seg ut og kommenterer det som: ”Jeg blir klam i hendene”, ”jeg har bare ikke lyst”, ”spesielt i klasserommet er det vanskelig å stå for det man mener”, ”er redd for at andre skal le”, ”begynner å skjelve og snakke ekstremt fort” og så videre.

Utenfor skolen er samtalen og diskusjonen som er i fokus, det er venner og foreldrene som hovedsaklig deltar i dette, og det foregår hjemme.

For meg var det interessant om de henter materialet fra levende kilder, og hva de formidler. Når det gjelder materiale de formidler i skolesammenheng så er det fagstoff , naturlig nok. Men det som er slående er at de bruker seg selv også. De er tydeligvis bevisste på å formidle egne meninger. Utenfor skolen, er opplevelser som danner grunnlaget for muntlige aktiviteter. Likevel er det Internett som skårer høyest hos begge som en kilde til materialet. Radio er lite brukt, men kildene er langt mer levende (venner og familier) utenfor skolen enn innenfor. Som forteller vet jeg at det er lettere å formidle noe jeg har hørt enn lest. Når de skal formidle noe bruker de notater eller lærer det utenat. Utenfor skolen improviserer de.

Elevene ble også stilt spørsmål angående fortellerforestillingen. For det første hvilken fortelling som gjorde inntrykk på dem. Alternativene de fikk var de tradisjonelle fortellingene. Det ble ikke spurt om jeg fortellinger, da de nok fra mitt ståsted fungerte best som overgangsmateriale. Rekkefølgen de valgte på fortellingene ble:

Anus – somalisk fabel

Døden og den 7ende far i huset – norsk folkeeventyr

Gryta fra et hjem uten sorg – arabisk fortelling

Kvinnen uten munn – opprinnelig vest – afrikansk, men omarbeidet sterkt av meg.

Heimdal blir skapt – norrøn myte

Sølvskruen – en vits

Disse fortellingene var stabilt med gjennom alle forestillinger, i tillegg hadde jeg et norsk sagn, som ble kuttet etter et par runder og jeg flettet inn en indisk dilemma fortelling.

Begrunnelsen for elevenes valg var følgene

Den var morsom

Den fikk meg til å tenke på noe spesielt

Jeg forsto den best

Den var spennende

Jeg kunne tenke meg å fortelle den selv

Jeg tror den var sann

Anus var den fortellingen som skåret høyest på hvilken som gjorde inntrykk på elevene. Anus er en kort humoristisk fortelling og som lå sist i programmet. Jeg har fått den muntlig overlevert fra somaliske Safia M. Abdi, hvilket er interessant når vi først er inne på temaet . Jeg hadde en samtale med en klasse og deres begrunnelse for at de opplevde en fortelling som sterkere enn en annen, knyttet de til kroppsspråk. De opplevde en fortelling hvor jeg brukte kroppsspråk som tydelig og presist som mer levende enn en fortelling hvor jeg ikke gjorde det. Sannsynlig har dette noe med at de var ”språksvake”. De får flere språklige knagger når kroppen også er narrativ. Men det kan også ha med energi å gjøre. Jeg tror at bruk av kropp kanaliserer energi mye tydeligere, enn når jeg ikke bruker kroppen så aktivt som narrativt element. Energi gir energi tilbake, og når den er så tydelig kan det være at de føler mye sterkere at de er en del av fortellingen.

At anus, en vulgær og anal fortelling, fremstår som den sterkeste, kan ha med det groteske å gjøre. Ordet grotesk kommer av det italienske ordet grotta, som betyr grotte. Det hele henger sammen med at det i slutten av 1400 tallet ble funnet ornament malerier i underjordiske grotter i Roma. Maleriene viste en fantasifull lek med planter, dyr og menneskeformer. Det var ingen faste eller skarpe grenser mellom det, og dette har blitt selve kjernen til det Bachtin omtaler som grotesk realisme. Grotesk realisme stammer fra middelalderens latterkultur. I klassisk realisme er mennesket en sluttet enhet, skilt fra natur, i motsetning til grotesk realisme som er jordnært og i tilknytning til naturen. For å understreke dette fokuseres det på kroppens åpninger – eller det som er knyttet til åpninger som igjen viser forbindelsen til naturen. Det handler om å spise, drite og elske. I dette ligger det også en form for gjenfødelse eller resirkulering om du vil:

”I den groteske realismen, eller med andra ord i den folkeliga skrattkulturens bildsystem, framställs den materielt-kroppsliga principen i dess universiella, festliga och utopiska aspekt. Det kosmiska, det sociala och det kroppsliga utgör här en oupplöslig enhet, ett odelbart levande helt. Och det är ett helt som är muntert och godhjärtat.” (Bachtin:1991,s. 29)

Det groteske avviker fra det normale. Vi forteller om det som bryter det vanlige, rutiner og hverdagslighet. Denne fortellingen ligger nær et tabu område, den er burlesk og på grensen til det vulgære. Den hører overhodet ikke hjemme i ”litteraturen” eller fin kulturen:

”Det mest framträdande draget i den groteska realismen är degraderingen, nedsättandet, dvs. man för ned alt som är upphöjt, andligt, idealt, abstrakt, till det materielt-kroppsliga planet, till det plan där jord och kropp utgör en oupplöslig enhet.” (Bachtin:1991 s. 29)

Fortellingen er direkte konkret og fysisk, som i grotesk realisme:

”Tonvikten läggs på de delar av kroppen som antigen öppnar sig mot den yttre världen, dvs. de delar av kroppen där världen går inn och ut, eller där kroppen själv skjuter ut i världen, dvs. man betonar öppningar, utbuktningar, alla förgreningar och utväxter: den öppna munnen, genitalierna, brösten, fallosen, den tjocka magen, näsan.” (Bachtin 1991, s. 35)

I forestillingen beveger jeg meg i ca 11 minutter av en 45 minutters forestilling. I bevegelse legger jeg da forflytninger eller endringer av nivåer. Resultatet er at halvparten av elevenes kommentarer kommenterer at jeg beveger meg mye. Dette sier noe om hvor mye fokus bevegelse tar. Jeg har inntrykk av kommentarene (271 kommentarer) at bevegelse forstørrer inntrykket, enten det er negativt eller positivt. Det er 32 som er positive (”Hun var veldig fri lissom”) og 29 som er negative (”Overdrevent mye attitude”). En del kommenterer bruken av hender (”Veivet mye med armene”), men færre enn jeg ville ha antatt, da disse er fokusert på under forestillingen. Noen redegjør for at det er tegnspråk (”Tegnspråkaktig”). Ellers kommenterer de innenfor kategorier som kan kalles for ”kroppen som narrativt element” (”Hun brukte kroppen for å vise hva hun fortalte”, ”At kroppsspråket gjorde snakkingen mer forståelsesfull”) og stemningsskapende (”Mye dansing uttrykte et ertende humør”).

Når det gjelder bruken av musikk, har de problemer med å uttrykke hva slags musikk det er: ”Det var mye trompet” – det ble brukt bassklarinett, klarinett, saksofon og sopransaksofon, ”Ikke musikk eller ingen melodi” – det var en melodi med, ellers var det mye abstrakt musikk, ”Det var litt jazz”, ”Klassisk”, ”Musikken var sånn gammeldags”. Av kommentarene (264 kommentarer) så er det musikken som stemningsskapende som er lettest for dem å sette ord på (”Musikken ga mye inntrykk av hvordan stemningen var”). De kommenterer også musikken som et narrativt element (”Musikk spilte liksom en rolle”) og samstemthet er noe som går igjen (”Sørgelig, morsom etter sammenhengen”). Av kommentarene var det 28 som var positive (”Den passet til det som ble sagt og den var fin”) og 28 som var negative (”Var for opptatt med å holde meg for ørene”).

Når det gjelder stemmebruk, er mengden av positive eller negative kommentarer betydelig mindre enn hos kroppsbruk og bruk av musikk. Stemmen er personlig og nok mer vanskelig gripe an. Det primære av kommentarene går på noe som kan beskrives som variasjon (”Høy stemme med mye variasjoner i forskjellige sammenhenger”) eller dynamikk. Mange kommenterer høy – lav eller lys – mørk. I to av fortellingene skriker jeg brått og plutselig. Dette er svært lite kommentert under stemmebruk. Det er heller kommentert under kroppsbruk. Det å skvette er sannsynligvis et fysisk anliggende og dermed plassert under det fysiske. En annen kommentar som går ofte igjen er at jeg snakket ”høyt og tydelig” og noen på ”utydelig og fort”. Høyt og tydelig har gått igjen i hele vår barndom som en gjentagende frase. Mangler vi begrepsbruk eller kunnskap om vår stemme? Det er også noen som sier at stemmen er stemningsskapende: ”Stemmen var stemningsfull”. I to av fortellingene bruker jeg Østfold dialekt. Dette er det kun 4 av 274 som kommenterer: ”Byttet på dialekter”, ”Hun snakka litt sleng”, ”Det ble mer innlevelse hun ble plutselig veldig høylydt og noen ganger brukte hun dialekt”, ”Prøvde å leke forskjellige stemmer”.

Elevene skulle angi tid på 3 av fortellingene. Her ”bommet” de betydelig. Anus som var på ca. 3 minutter ble angitt til å vare i alt fra 2 til 20 minutter. Tid er sentralt i undervisning, det er alderstilpasset og timet timer. Før tiden ble elektronisk var tid knyttet til hendelser. (Nyrnes 2002, s. 129). Når ingenting skjer går ikke tiden heller. Tiden operer både objektivt som noe mekanisk og subjektivt som personlig opplevelser. Se på utvikling av khronos begrepet, det har blitt tømt for sin mytiske stilling til noe tomt som kronlogi. Kronos åt sine barn i frykt for at de skulle overta hans titaniske makt. Den eneste som ble lurt unna var Zevs og ganske riktig, han tok makten. Det er den personlige opplevelsen som styrer opplevelsen av tid.

Jeg har så vidt pirket i den muntlige verden. Den er levende og vital og aldri utdøende tiltross for sin forgjengelighet. Det er nå reisen har begynt.