Kan man snakke om diksjon i rommet?

Diksjon kommer av det latinske ordet dicere som betyr å si. Som oftest forbinder vi diksjon med tydelig stemmeføring.

 

Er det da mulig å artikulere begrepet til noe som gjelder fortellerens forhold til rommet. Et tydelig og presist (fysisk) nærvær, fysisk i parentes fordi nærvær alltid er fysisk betinget. Selv i bortvalg av bevegelse kan vi ikke unngå et kropp og romforhold. En forteller er ikke bare et snakkende hode på et dødt legeme.

 

En ting er å være bevisst sitt kroppspråk, men her tenker jeg heller på å tegne et presist forhold til rommet.  For meg blir det konturløst med en flytende og viljeløs gange, det blir slapt når forkroppen henger framover, forknytt med kryssede bein. Noen bein i kors er som å gjøre fortellingens mulige areal til det sorte hull.

 

Det verste jeg ser er når fortelleren har hendene i lommen, hendene som er vår nærmeste kilde til vår taktile sans og som antyder retninger og størrelser. Fysj a meg!