Jeg er godt inne i utarbeidelsen av fortellerkonserten. Vi har hatt tre øvelsesmøter denne uken og det går framover, men meget langsomt. Prosessen er tung og nesten til å gi opp på grunn av følgene:
Fortellingene arbeider i mot en – dette er noe jeg stadig opplever. I min jakt etter det perfekte oppdager jeg at det ikke flyter slik jeg hadde bilde av det. Jeg går alltid rundt og undrer meg over om fortellingene virkelig er de rette fortellingene, og dette gjelder ikke spesielt for denne prosessen.
Men det som er spesielt for denne prosessen er at jeg arbeider med et menneske som spiller et instrument som er fremmed for meg. Hun gjør godt arbeid, men jeg er ikke fortrolig i situasjonen ennå og jeg blir usikker på om hun liker prosessen.
Å omarbeide biografisk litteratur til noe fortellbart og til og med til morsomt, regner jeg med er som å lære seg å kjøre bil, på feil side av veien.
Det er som er relativt nytt for meg, er at jeg i denne prosessen har vært nødt å lage et form for manus med sceneanvisninger. Dette for at musikeren skulle ha en lettere prosess.
Vårt første begynte med at jeg presenterte en rekke fortellinger for musikeren. Fortellingene hadde jeg valgt utfra to kriterier – de måtte enten være norsk materiale eller kunne tilpasses norsk kultur (fortelleren akklimatiserer fortellingene), og de skulle være det jeg oppfatter som noe morsomt. Musikeren skulle antyde hvilke fortellinger hun syns vi kunne arbeide videre med. De andre gangene jeg har arbeidet med en musiker, har jeg allerede foretatt dette valget. Men jeg har trodd at for at begge skulle spille en lik rolle, burde det være en del av prosessen.
Musikeren antydet hva hun syns om og jeg foretok et valg utfra dette.
Parallelt har jeg fortsatt å lese om Bakthins groteske realisme. Han snakker om bordsamtalen som et naturlig utgangspunkt for latterkultur. Dette blir da denne konsertens biotop. Biotop kommer av topos som betyr sted.
Jeg har kalt det hele for konsert, dette fordi det selvfølgelig er musikk med, men også for å finne et begrep som egner seg bedre enn forestilling. Forestilling gir forestillinger om teater med all sin ytre virkelighet. Konsert kommer opprinnelig fra latinske ordet concertare som betyr at man strides for å bli enige, konsert er fra italiensk og betyr overenskomst og samklang.
2 svar so far ↓
Lise // februar 26, 2008 kl. 10:27 am |
Likte det med ordet konsert. Å strides for å bli enig – mon tro om alle konsertmusikere er klar over det. Noen ganger høres det jo unektelig ut som en strid – det er grusomt å lytte til musikere som ikke har samklangen (når det er meningen at de skal ha den). Apropos; jeg var på en huskonsert i helgen og hørte kammermusikk. Det var to stykker som spilte firhendig piano der. Pianoet sto inntil en vegg rett ovenfor publikum, slik at hele nummeret ble framført med de to utøverne med ryggen mot publikum! Da tenkte jeg på hvor forskjellig situasjonen var fra den situasjonen vi kjenner fra muntlig fortelling. Men spilte vakkert gjorde de! Vi ses i morgen!
historieforteller // februar 26, 2008 kl. 3:49 pm |
Sikkert en underlig opplevelse å stirre inn i noen rygger, det er for meg nært en kjedsommelig grense. Men, men…..
Vi sees i morgen, ja!