Det verste

er tiden før. Tiden før du skal åpne gapet og la klangfull og diksjonert visdom renne ut av deg. Kroppen fører en urolig impulsartet nærvær (og du begynner å håpe på at det ikke kommer noen lyttere slik at du kan avlyse det.) Tankene vandrer igjen og omigjen rundt en frase som ikke må glemmes. Man er ikke komfortabel nummen og pusten prøves forsøksvis å rettes mot et eller annet senter. Søkende spent og vaklende visualisering.

Etterpå, derimot, da er det hæla i taket med en halvliter!