Argumenter til hvorfor man forteller

I vår teoretiske oppsummering av Fortellerkunststudiet dette år, tok vi tak  Anne Pellowskis argumentasjon rundt hvorfor muntlig fortellerkunst oppsto:

(1.) it grew out of the playful, self-entertainment needs of humans;

(2.) it satisfied the need to explain the surrounding physical world.

(3.) it came about because of an intrinsic religious need in humans to honor or propitiate the supernature force(s) belived to be present in the world.

(4.) it evolved from the human need to communicate experience to other humans.

(5.) it fulfilled an aesthetic need for beauty, regularity, and form through expressive language and music.

(6.)  it stemmed from the desire to record the actions or qualities of one’s ancestors, in the hope that this would give them a kind of immortality. (Pellowski 1990:10)

Vi så på om de samme argumentene til hvorfor det ble fortalt fortellinger i dag. Personlig mener jeg at det er to argumenter som bør stresses som gyldige når det fortelles i det offentlige rommet i dag også: punkt 1 og 2. Jeg mener at det å fortelle alltid bør inneholde et underholdningsaspekt og at estetikken må være tilstede. Det er ikke sikkert at disse argumentene skal presiseres i et samfunnsmessig perspektiv, hvor fortellingen beveger seg erkjennelsesplanet.