I folkeeventyrene har gjerne den onde (ste)moren fått en sentral plass. Kan være det skyldes at de populære innsamlerne var selv menn og fokuserte heller på kvinnen som ønsket å drepe sine barn enn mannen.
Men mektige onde menn finnes i folketroen og mytene. Noen eksempler:
Suttung stengte sin datter inn i fjellet slik at hun skulle vokte over ølet.
Stadig vekk ønsker kongene å gifte seg med sine døtre – da hun er en perfekt erstatning for den avdøde dronningen – se for eksempel Brødrene Grimms undereventyr tusenskinn eller det danske folkeeventyret om prinsessen som ønsket å bli mann.
Sisyfos drepte sin egen sønn og serverte han i et måltid, han ville servere noe uforglemmelig.
Himmelguden Uranos stengte sine barn inn i Gaia, jorden og hans sønn
titanen Kronos slukte sine egne barn i frykt for at de skulle ta makten fra han.
I det italienske folkeeventyret om Oliven, kutter faren av sin datters hender.
Flere av motivene kommer nok fra reelle hendelser, som så har akklimatisert seg inn i folketroens biotop. Slik den grusomme franske Gilles de Rais ble kilden til eventyrene om Ridder Blåskjegg eller Kjæresten i skolen hos Asbjørnsen & Moe, vil nok fortellingene begynne å vandre om den grusomme faren som holdt sin datter innesperret som en slave.
6 svar so far ↓
predikeren // mai 2, 2008 kl. 8:09 pm |
Ja…det er et kjent eventyrtema at kongen sperrer datteren inne i tårnet. Det sies at det er for å beskytte henne mot friere, eller for å hindre en bestemt frier.
Likevel står frieren nede ved tårnets fot og synger eller han lykkes i å klatre opp til henne (engang klatret han opp i tårnet ved hjelp av hennes vakre ,lange flette)
Ellers er urmyten om babylonernes Tiamat og Apsu en av de eldste og beste beretningene om forholdet foreldre barn, der begge foreldrene er ille og barna likeså. (Forteller den gjerne om noen vil, men den er litt for lang til å være innlegg)
historieforteller // mai 3, 2008 kl. 5:41 pm |
Hei, vil gjerne høre fortellingen om Tiamat og Apsu!!!
Heidi
predikeren // mai 3, 2008 kl. 10:35 pm |
Familieidyll.
Vi ønsker og vil at “mor, far og barn” skal være vakkert og godt.
Heldigvis er det ofte det. Men det hender vi rystes av at onde ting skjer.
Og vi får et lite glimt inn i de gamle urmytene.
Myter, som, selvom de har et annet og dypere siktemål, gir oss urgamle skrekkhistorier.
Her er den eldste vi kjenner til:
I begynnelsen var bare Tiamat og Apsu.
Apsu var ferskvannet, Tiamat var saltvannet.
De var sammen, som mann og hustru. Da de blandet seg ble Tiamat svanger og hun fødte barna deres.
Slik ble gudene til.
Barna deres var ville og bråkete. De unge Gudene festet mye og hørte høy musikk både natt og dag.
Da ble far Apsu trett av barna sine.
“De bråker så jeg ikke får hvile”, sa han til Apsu, “Dette orker jeg ikke lenger! Jeg har bedt dem være stille, men de lyder ikke! Jeg vil kvitte meg med dem. De må dø.!”
“Vent litt”, sa Tiamat, “la meg snakke med dem. Kanskje de hører på meg.”
Men Tiamat syns ikke bråket er så ille, og hun tar det ikke så tungt at ikke Apsu får sove, så hun ber ikke barna sterkt nok om å ta hensyn til Apsu.
Da legger Apsu planer for hvordan han skal drepe barna.
Dette oppdager barna. De overfaller sin far ,setter ham i lenker og dreper ham.
Tiamat blir rasende av sorg over Apsus død.
Hun er ikke lenger en kjærlig ,overbærende mor, hun blir til en skrekkinngytende drage! Så tilkaller hun alle fryktelige makter til hjelp for å krige mot barna sine for å hevne Apsu.
Gudene forbereder seg også til kampen. Denne kampen er langt vanskeligere enn kampen mot faren.
Gudene går sammen og skaper Marduk, en ung uerfaren helt.
I den veldige krigen hvor gudenes hær kjemper med Tiamats hær, møter Marduk Tiamat alene.
Marduk klarer å fange Tiamat i et garn og så får han drept henne.
Av Tiamat lager han den himmel og jord vi kjenner til.
Marduk ble Babylonias hovedgud (av ca 3000 andre mulige guder)
og denne skapelsesmyten feires der hvert år.
historieforteller // mai 4, 2008 kl. 8:24 pm |
Tusen takk for fortellingen. Litt lignende konflikt er det rundt Uranus og Gaia, Ragi og Papa og sikkert flere.
predikeren // mai 5, 2008 kl. 8:31 pm |
Ja, uropphavet vårt forteller oss om voldlige generasjonsvansker av verste sort.
Kos blogg forresten.
historieforteller // mai 6, 2008 kl. 10:55 pm |
Tusen takk, den humper og går!