Hvordan skape en historie som ikke er en fortelling

Det er mange aspekter i en slik medieskapt historie som berører elementer en fortelling ikke skal befatte seg med. Utenom at det er suspekt at det skapes et medierom for noen man vet vil provosere, uttalelser om en sak som vedkommende ikke har med å gjøre og som vedkommende umulig kan ha ekspertise i. På en annen side er det også betenkelig at vedkommende i det hele tatt uttaler seg om saken. Vi lar oss lure av disse fiktive grep som ikke fører inn nyanser, men som trekker fokus bort fra det det egentlig handler om. Det er et dårlig fortellergrep i jakten på stadig å skape en historie som selger. Tror ”fortelleren” at vi er så dumme at vi ikke selv kan vurdere vårt ståsted og nyansere det grusomme skjer. En fortelling skal alltid fortelles innen for rammen av en naken retorisk situasjon, det vil si en situasjon hvor vi gjenkjenner de fiktive grepene og som ikke har en skjult agenda.

Må det på død og liv stressen fram en historie, fylt opp med fryktens retorikk – djevelen og hans selverklærte advokat skaper en mottager tretthet. Vi glemmer egentlig hvem som er hovedpersonen – den som skal fremme vår empati og sympati og som vi skal gjenkjenne og forløses i gjennom – den som skal gi oss ny viten. Hun har fått en birolle uten replikker.