Humor i praksis – jakten på humoristisk identitet

(Del 1)

Våren 2008 utformet jeg en fortellerkonsert basert på historien om massemordersken Belle Gunnes, samt ukjente norske folkeeventyr. Forestillingen var beregnet på voksne og tok utgangspunkt i Michail Bakthins begrep ”grotesk realisme”.

Bakgrunnen for begrepet ”grotesk realisme” og inspirasjon til denne forestillingen er utelukkelsen av latteren og humoren som en del av finkulturen. I den kunstneriske kompleksiteten ser jeg at humor (kanskje) ikke alltid er så verdsatt som en høyere form for litterær kultur, da særlig den som baserer seg på en naiv persepsjon av livet i all sin enkelhet. Det finnes latterkurs hvor du kan le deg frisk og fin og ”stand up” trekker mange mennesker. En folkelig suksess er humor helt tydelig. På 1600 og 1700 tallet realiseres forfallet til den groteske realismen, den blir stående utenfor litteraturen og blir regnet som noe som tilhører lav komikken. Men latteren er like viktig i litteraturen som det alvorlige og det er enkelte sider ved livet som er tilgjengelig kun gjennom latteren.

Grotesk realisme kommer fra middelalderens karnevalskultur, hvor verden blir snudd på hodet. Bakhtins begrep ”grotesk realisme” er en analyse av middelalderens latterkultur. Her var det onde og grusomme også en del av latterkulturen, ikke fordi det ikke ble tatt seriøst, men fordi det også representerte en del av gjenfødelsen i karnevalsritualene. Djevelen var for eksempel ikke en skremmende og melankolsk skikkelse slik han fremstår ellers i middelalderen. Djevelen representerte det glade vanvidd, en verden som var snudd opp og ned. Grotesk realisme er knyttet til kroppens åpninger, dette understreker den groteske realismens forbindelse med naturen. Det er fokus på å spise, drite og elske:

”Det mest framträdande draget i den groteska realismen är degraderingen, nedsättandet, dvs. man för ned alt som är upphöjt, andligt, idealt, abstrakt, till det materielt-kroppsliga planet, till det plan där jord och kropp utgör en oupplöslig enhet.” (Bachtin 1991:29)

Døden er også en naturlig del av grotesk realisme, da det tilhører naturens anliggende.

Grotesk realisme har ikke, slik klassisk realisme har, faste og skarpe former mellom menneske og natur. Her finnes blanding av plante – dyre og menneskelig former, det flyter over i hverandre. Grotesk realisme er på den ene siden både det vanskapte og skremmende og på den andre siden komiske og humoristiske (Bachtin 1991:52) Det groteske handler om å gjøre det skremmende overbærende og muntert. Grotesk realisme presenterer ikke normal verden :”I själva verket avslöjar grotesken, även romantikkens grotesken, möjligheten til en helt annan värld, till en annan världsorning, till ett annat sätt att leva” ( Bachtin 1991:57)

Hvilke utslag for slike tanker når det skal artikuleres inn i en fortellerkonsert?