Copenhagen tounges

Foruten å høre på de tre kvinnene jeg selv fortalte sammen med, fikk jeg med meg 4 fortellerforestillinger rettet mot barn. Hvorav 2 av dem bevisst kaller seg fortellerteater med rette. Jeg opplever ikke at det strider mot mitt eget syn på va fortellerkunst er, det som var tydelig at de kunne kalle seg fortellerteater, er en aktiv bruk av karakterer som bærende elementer i fortellingen.

Den første jeg hørte var Jesper La Cour. I samtaler med han på forhånd, skisserte han sin egen historikk som en linje trukket fra Dario Fo. Fortellerforestillingen jeg hørte var ”I Guder” – en fortelling fra norrøn mytologi om da Gudene fikk bygget en mur rundt Åsgård og for 5 – 6 åringer. Det var to interessante elementer jeg kan ta med videre: 1. Som introduksjon av karakterer ble det tatt aktiv bruk av retninger. Fortelleren introduserer karakteren ved å se i den retningen karakteren er plassert i landskapet, for så å ta den plassen selv. 2. Publikum fikk en konkret rolle i fortellerforestillingen, i dette tilfelle fikk barna rollen som guder på tinget.

Deretter hørte jeg Niall De Burka fra Irland. Han fortalte tre fortellinger for tenåringer. Han bruket også karakterer, men ikke like forseggjort som Jesper, så det ble litt rytmisk humpete. Men han også hadde en helt tydelig aktiv dialog med lytterne. I den siste fortellingen, om honningdråpen, deltok barna direkte i fortellingen. De fikk roller og måtte opp ved siden av Niall. Høydepunktet var en slåss scene, med sterke assosiasjoner til film, i slow motion, hvor han frøs de innimellom, og pekte på ansiktsuttrykk.

Mickael Lykke fortalte et dansk sagn om Jens Långkniv. Han hadde en interessant ramme i form av en jeg – fortelling, hvor han fremstiller seg som helt i den første delen og skurk i den siste delen, analogt med Jens rolle, som går fra helt til skurk – eller hvem kan si at noen er helt og noen er skurk. Mickael hadde en god åpning, hvor han bruker geografien som et innpass inn i fortellingen.

Den siste jeg hørte var Kasper Sørensen og hans enorme jakt skrøne. Barna elsket det, men for meg gikk det litt over grensen innimellom. Fortellingen var helt fri for moral, og jeg lurer på om dette hadde gått i norsk skole. Men jeg har sans for hans dialog med barna og hvordan han raskt fanger opp det som skjer blant barna.

Det var litt tilfeldig at jeg endte opp med å se menns forestillinger (nå var det ikke så mange med kvinner) – men utrolig lærerikt å se at det er visse fellesstrekk mellom mennene. De er meget uredde, både når det gjelder stil og innhold. Alle hadde en eller annen form for kamp eller bruk av våpen. Alle hadde meget narrative kropper – enten det var til karakterer eller handlinger.