Den grusomme natten

Jeg tenkte at – her ligger jeg som en 42 åring og kan ikke annet. Og når først tankene kommer, så kommer også tankene om mangelen av rekkehus, mann og hund. 42 år og lenger har jeg ikke kommet.

Saken er den at jeg var i København for å fortelle på en festival. Arrangørene tilbø meg et privat sted å sove, men jeg syntes det var litt langt unna og liker å være min egen kvinne. Så jeg fikk tak i et billig hotell rom med 2 minutters gangavstand fra stedet. Hotellet er billig med grunn, det finnes ikke toalett på rommet og det er ikke betjent mellom 2300 og 0700. Da er det altså ingen ansatte der. Som gjest blir du da utstyrt med en rekke koder og kort for å komme deg igjennom dørene.

Da jeg landet i København, gikk jeg først med Kasper og Jesper (ja, faktisk) og Niall (irsk forteller) på pub. Deretter fulgte Jesper meg inn på rommet og det så helt OK ut. Nøkkelkortet mitt var lagt i en kodet boks, jeg fikk det ut og alt gikk bra, helt til Jesper hadde dratt. Da måtte jeg på do. Doen lå rett over gangen, så jeg gikk ut av rommet. Men det var et par gutter som styrte litt på gangen, så jeg tenkte at det var best å lukke døren, av ren impuls gjorde jeg dette. Døren klikket igjen, og i klikket gikk det opp for meg at alt lå jo inne på rommet – nøkkelkort, telefon, nyoppredd seng. Døren er godt boltet mot enhver form for innbrudd uten kort. Det er rett og slett ikke mulig, i hvert fall ikke for ukyndig dame som meg, å få den opp. De to unge mennene som viste seg å være italienske, var ikke interesserte i å hjelpe meg, de kunne vel heller ikke. De skulle ut og gjøre byen på nattestid. Det var rett og slett ingenting jeg kunne gjøre, og ville jeg ha prøvd å gå ut en dør til, så ville jeg overhodet ikke komme inn i gangen engang.

Jeg kikket rundt i alle dørene som var mulig å åpne, og fant et kott med brukt – eller kanskje – skittent sengetøy, tok dette og spredte det utover badegulvet (takk og pris at det i hvert fall var flere bad på gangen.) Jeg la meg på et iskaldt gulv med laken under hodet, laken over og under meg, tenkte noen bedrøvede tanker – aller mest var jeg redd for at noen skulle oppdage en godt voksen kvinne liggende på et badegulv. Og sov en hard søvn – til jeg våknet. Noen som helst formening om tid hadde jeg ikke. Men jeg syntes jeg hørte fugler synge og tenkte at nå er det ikke lenge til syv. Jeg tok en dusj – den var jo så tilgjengelig, la skittentøyet på plass og bestemte meg for å gå ut av de neste dørene og trappene ned til bakdøren inn til resepsjonen og vente på de ansatte der. Dette gjorde jeg. Jeg satt i trappa i gangen og så ut, tenkte nok at det kanskje fortsatt var litt mørkt, men antok at morgenene i Danmark ikke var så lyse som i Norge. En mann gikk forbi og kvakk til da han så meg (det viste seg senere at han var en baker som var på vei til arbeid.) Jeg hørte lyder, ble litt optimistisk, men så to unge menn komme inn. De så forbauset på meg. Jeg spurte om klokken, den var ti på fem. Jeg forklarte situasjonen og fikk se medlidenheten fare gjennom den ene, men det var alt. Disse var også italienske og jeg fikk følge med dem til etasjen. Jeg gikk på do og ventet på at de skulle falle til ro. Da fant jeg skittentøyet fram igjen og la det utover badegulvet. Jeg gjorde det mest for å få tiden til å gå, for noe mer søvn ble det ikke. Etter en stund syntes jeg at jeg hørte tegn til liv, at noe var iferd med å skje i huset. Igjen tok jeg en dusj og pakket skittentøyet bort i kottet og gikk ned til trappa ved døra som skulle føre meg til resepsjonen. Men jeg må ha fryktelig dårlig innebygd klokke. Mannen som tidligere hadde kommet forbi, kom nå tilbake den andre veien. Jeg spurte han om tiden – den var 0615. Det tok lang tid før resepsjonisten omsider kom.