Det er jo bare å avfinne seg med den evige følelsen av at det kommer noen etter deg som er mer attraktiv, talentfull, yngre også videre. Jeg er ikke noe søndagskolebarn og kan selv komme med bitende kommentarer. Men tiden har vel lært meg å forsegle mine lepper mer og mer, og egentlig bryr jeg meg ikke så mye lenger. Jeg tenker at alt er mulig, viser min allergi mot enhver form for fundamental tanke og aggresjonen rettes mot det forbaskede kjedelige Ja, for mye er utrolig kjedelig!!!! For guds skyld ikke drep fortellingen med din kjedsommelighet.
Vel, jeg ble selv utsatt for en unødvendig kommentar på festivalen i Roma – av en kvinne noe eldre enn meg. Ja, kanskje det er et kvinnefenomen? Uansett følgende skjedde – hun så meg opptre og satt ved siden av en litt yngre italiensk mann. Hun hadde spurt mannen om hva han syntes om det (hvorfor spurte hun han???) og han hadde svart: Hun tenner meg” (som på italiensk ved nærmere undersøkelse betyr – hun engasjerer meg). Dette måtte da denne kvinnen fortelle meg – med en litt sarkastisk vri (som hun idet hun sa det selv merket og prøvde å dekke til). Så hvorfor var det nødvendig for henne å fortelle meg det – hvilken nytte vil jeg i en fortellersammenheng ha av en slik kommentar? Min lærdom å hente ut – er at jeg skal være forsitkig med hvordan jeg kommenterer. Det er flatterende med gode tilbakemeldinger og nærer mitt ego, men kanskje ikke det mest varige, for ved neste runde vet jeg at jeg vil gjøre en dårlig jobb og da er det viktig å nære de ressursene som må styrkes.
2 Kommentarer
Kommentarer som RSS TrackBack Identifier URI
Kommentér
Åh! Det med kommentarer og tilbakemeldinger er ikke bare enkelt. Hverken å gi eller å motta! Når jeg gir tilbakemeldinger forsøker jeg å være konstruktiv, dersom det er noen vits. For dersom det ikke klarer å engasjere meg så bryr jeg meg ikke med det. Synes det er viktig å gi ros dersom det er på sin plass. Misunnelse kan dessverre føre til at enkelte lar være å si noe, eller kommer med litt uheldige utfall som det du beskriver.
En gang etter jeg hadde fortalt ute i skogen for en klasse i en av nabokommunene her oppe, så var det en av lærerne som etterpå bare snakket om en kollega hun hadde som var så flink til å lese for elevene. ja, det var ikke måte på. Det var jo hyggelig, men underlig for meg ettersom hun ikke nevnte mitt bidrag med et eneste ord. Det ignorerte hun totalt. Det kunne gjort meg usikker, men jeg visste selv at jeg hadde gjort en god jobb, og at elevene hadde blitt engasjert, så jeg tolket hennes reaksjon som misunnelse. Litt jantelov og ikke tro at jeg er noe…
Men det er viktig med konstruktiv kritikk slik at man kan forbedre seg selv. Det er helt sikkert. Ha en fin helg, Heidi:-)
Tusen takk Eirin. Jeg var inne på bloggen din nå, men av en eller annen grunn vil det ikke la meg kommentere. Jepp, kjenner den følelsen ja! Er enig:=)))